Ja, da skulle du
sett på karavane.
Åttiåringen OLGA MARTINSEN trekker fram minnet.
De første påsketuristene hun tok imot på Nøsen.
De ble da kjørt med hest, og det tok sine fire
timer fra bygda. Svarte natta ble det ofte før
alle var vel framme. Dette ble for strabasiøst,
allerede etter kort tid ble det reist garasjer
ved Vaset, og hesteskyssen kunne halveres. Bilen
var jo i ferd med å gjøre sitt inntog., og var
vanskelig å konkurrere med åpen veg. Men
strabasene på transportsektoren var ikke over, i
mange år måtte Nøsen selv sørge for
kommunikasjonene ned til bygda. Med
beliggenheten ved Storevatnet er avstandet
omtrent den samme till Røn som till Hemsedal, så
det ble valgt å kjøre vestover, da slapp en i
hvert fall den væreharde Kristi-stølshøgda. Men
10-15000 kroner kunne det nok koste å holde
vegen åpen en vinter. Åpen var det forresten
ikke bestandig over hele strekningen, et stykke
under Skogshorn måtte gjerne passasjerene gå,
fra den ene bilen til den andre. Men med
snowmobilen ble det med ett slag som om mange
problem løyste seg inne på fjellet, forteller
Olga Martinsen. Vi tok en påskeprat med henne i
og med at hun feiret sitt åtti års jubileum midt
oppe i strabasene, og dessuten fordi det nå
sannsynligtivs er siste vintersesongen hun og
broren Johan står for ansvaret på Nøsen, der
Olga har vært vertinne siden 1925. Ti år senere
kom Johan inn som kompanjong. Trass i sin høge
alder er Olga stadig lika aktiv, og tar sin tørn
der det til enhver tid er mest påkrevd, i
resepsjonen, i oppvasken eller andre steder. Og
hun passer nøye på at askebegrene i salongene er
tømt og at alt eller er i orden. Derfor var hun
ikke av de letteste å få til å sitte i ro en
halvtimes tid, det var så mange som ville ha tak
i henne. Men hun fortalte beredvillig og lett,
bare for enkelte årstall kunne det bli litt
nøling, hun ville være sikker på at alt var
korrekt, og det var jo passert så mange viktige
milepæler gjennom et langt liv.
- Nøsen ble i sin
tid bygd av Ivar Fystro, og det var av hans sønn
Ole at Olga kjøpte hotellet. Noe seinere ble til
at Johan Martinsen kjøpte Fystro-garden som
Nøsen var utskilt fra, og skjebnen ville dermed
at eiendommen igjen skulle bli samlet.
- Og dermed lå
det til rette for et omfattende husdyrhold ved
sida av hotelldrifta. Stølsfjøset på Nøsen fikk
standard nesten som en driftsbygning heime i
bygda, og en vinter ble det overvintret der med
kyrne. Selvforsynt med mjølk var hotellet
gjennom årrekker.
- I 1935, samme
året som Johan gikk inn som partner i hotellet,
ble det reist et påbygg sørover, og det ble
installert sentralvarme i hele huset . Nå skulle
det bære i gang med juletrafikk, og det ble
satset på danske gjester, et dristig tiltak på
den tid. Og midt oppi byggevirksomheten og alt
måtte vertskapet selv ta seg av
markedsføringsarbeidet. Olga og Johan dro selv
til København, og de fikk omsider fulltegnet.
Minste jobben ble det ikke da de kom heim, og i
all fart måtte bygda rundt for å skrape sammen
15 hesteskysser som kunne ta turen innover til
Nøsen på selve julekvelden.
- Dansker var det
mange av på Nøsen allerede før krigen, så på
dette område gjorde nok Olga Martinsen litt av
en pionerinnsats. Hun innrømmer i dag at det nok
var en del språkproblemer i starten. Krigsåra
måtte hotellet holde stengt, men det ble til at
de nye makthaverne stort sett holdt fingrene av
fatet. Påskuddet om at det trengtes som støl, og
dessuten at det var nødvendig å holde
postkontoret i gang, holdt. Noen ødeleggelser
ble imidlertid, og dessuten kastet jo stedet
lite av seg i denne tid.
- Telefonen på
Nøsen er et kapitel man vanskelig kan komme
forbi. Ei lov som kom i 1938 sa at for å gjøre
seg berettiget hotellnavnet måtte et sted ha
telefon. Hvordan dette skulle ordnet økonomisk
ble det sagt lite om. Og privat basis ble det
bygd linje over den to mil lange strekningen fra
Ulnes. Stolpetømmeret ble i første omgang kjøpt
i statens skog i Aurdal. Seinere har Televerket
overtatt linja inn til Vaset, men over fjellet
derfra må den fortsatt drives på privat basis.
Det er med en viss bitterhet at Olga snakker om
telefonen, og hun mener at er det noe sted
nødvendig, må det være på utposter i fjellet.
Det hender jo av og til ulykker, og da er det
helt nødvendig fort å kunne få kontakt ned i
bygda.
- Men elektrisk
kraft ble det tidlig på Nøsen, den kom med
reguleringa. Dermed var epoken med parafinlamper
og vedakomfyrer over. Et avansert anlegg for
torvtaking og -tørking i ei myr i nærheten kunne
legges ned.
- Nøsen har
gjennom åren hatt stabil betjening fra bygda,
men i det sista har det vært noe vanskeligere å
få fylt alle poster. Det er nå 11 som har sitt
arbeid der, og en prøver sa langt det er mulig å
unngå skift. Men dette setter jo ekstra krav til
vertskapet, og i sine tider har det nesten vært
vanskelig å si når den ene dagen skuttet og den
neste begynte. Nå er dette bedre, i og med at
hotellet lenge har hatt en klientell som ikke
har vært så mye opptatt av dans utover nettene.
- Og mens det
første påskehelga var 28 gjester, var antallet i
år kommet opp i 80.
- Nøsen har hele
tida hatt en fin sameksistens med stølssivet
omkring, og vertskapet har glidd fint inn i
bygdemiljøet. Dette kommer nok ikke minst av at
de selv betrakter seg som ekte valdriser.
Foreldrene bygde i sin tid Elvely Hotell på
Fagernes, som de dreiv fram til 1920. Etter den
tid var Olga litt omkring og skaffesteg
kunnskaper og erfaringer, hun gikk husmorskolen
på Hunn, og var elev på tredje kullet ved
statens sosialskole. Det ble også ei
periode med arbeid
på barneheim, og sammen med sin søster drev hun
et tid Hovda i Tisleidalen. Dermed var det en
temmelig allsidig bakgrunn hun hadde skaffet seg
da hun tok fatt på Nøsen.
- At Olga Martinsen har mange venner kom tydelig
til uttrykk nå ved jubileet. Selve den store
dagen var først i går, men feiringen startet så
smått allerede skjærtorsdag. Da dukket det opp
sluffeskyss fra Jaslangen, rett nok trukket med
snøscooter denne gang. Det var mange nordpå
stølslaget der som gjerne ville lage en
sammenkomst og takke for mange års godt hopehav.
